Tekst og foto: Martin Amble Ruge // Sted: Bjorli
Lekelandet
Vi er mange som lever med frykten for å bli gammel. Heldigvis finnes motgiften i toppen av en stolpe på Bjorli.
Jeg står i utstyrsdisken hos Høyt og Lavt på Bjorli. I den ene hånda holder jeg en klatresele, i den andre et kamera. Rundt meg kryr det av ivrige unger, og fra en høyttaler i hjørnet hører jeg Kygos monsterhit, Younger. Sjeldent har Kygos tekster truffet meg mer enn akkurat i dag.
Skal jeg være helt ærlig er det en god stund siden jeg har lekt meg. Det er rett og slett en god stund siden jeg beveget meg ordentlig. For det blir ofte slik jo eldre man blir. Man får familie, forpliktelser og ansvar. I dragsuget av timeplaner, henting og middagsplanleggingen forsvinner tid til barnslig lek. Men dette skal endres i dag.
Etter montering av sele, hjelm og lett instruksjon i hva jeg skal gjøre for å ikke ende mine dager her på Bjorli, er alt klart for å begi seg ut i kanskje Norges vakreste lekeland.
- Jeg ville nok startet med grønn løype og jobbet meg oppover, sier Halvard som akkurat har gitt meg sikker- hetskurs. Kursen settes mot den blå løypa: Polaris.
You ain´t getting any younger, are you?
Klar ferdig gå
Kanskje jeg burde ha varmet opp litt, tenker jeg før det er min tur til å hekte meg på vaieren og starte ferden. «Ikke drit deg ut, a!» hører jeg underbevisstheten min rope langt der inne.
Etter ett steg ut i hengebrua kommer smilet og latteren frem. Minner fra gymtimer på ungdomsskolen og klatring i trær dukker opp i tankene i det jeg hiver meg fra den ene plattformen til den andre. Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere?
Selv om vi er godt inne i oktober, og snøen ligger på toppene rundt oss må jakka kastes før jeg har kommet halvveis. Nok et bevis på at høsten ikke er over i september.
På toppen av noe som føles som et ti meter høyt platå blir jeg stående og se utover parken. Hyl i kategorien skrekk og glede høres fra alle kanter. Foran meg står ei åtte år gammel jente, klar for å kaste seg ut i alles favorittelement, ziplinen. Uttrykket hennes i det hun slipper taket og fyker nedover vaieren kan beskrives på en måte: mestringsglede.
For liten og stor
- Det er mest unger som bruker parken. Selvfølgelig en del voksne også, men mange av de er pålagt å være med som ledsager om arvingen er under høydemålet for å kunne boltre seg på egenhånd, forteller Gunhild Mømb. Det hadde vært gøy om flere voksne, uten unger, også tok turen. Jeg tror de hadde blitt overrasket over hvor gøy det er.
De ansatte må hver morgen sikkerhetsklarere løypen, og Gunhild innrømmer at det kiler litt ekstra i magen når hun må til toppen av klatreveggen og ned igjen.
- Kombinasjonen salgs- og markedsansvarlig i en klatrepark og høydeskrekk er vel ikke helt optimal. Det var verst i starten, sier hun muntert før hun viser meg hvordan jeg skal komme meg opp klatreveggen og ut i dagens høydepunkt: Orions belte.
Himmelhøyt
Det svaier godt i stolpen idet jeg når toppen av klatreveggen. Jeg prøver å følge det klassiske rådet om å ikke se ned, men det er strengt talt umulig. Til nå har jeg smilt og kost meg, men her oppe, på et platå langt over hustakene, forsvinner smilet og alvoret kommer snikende. Hvordan skal jeg klare dette da?
«YOU AIN ́T GETTING ANY YOUNGER, ARE YOU?»
De neste ti minuttene har jeg vært med på tidligere. Men da var det sesongfinalen av 71 grader nord og jeg satt godt plassert hjemme i sofaen. I dag er det jeg som skal kjempe for livet i et klatrenett høyt over bakken. Den eneste forskjellen er at jeg ikke vinner en splitter ny Honda CRV om jeg kommer meg over. Eneste premien jeg har i vente er et nytt hinder.
Utslitt og andpusten er jeg nede igjen fra Orions Belte. Den følelsesmessige berg-og-dal-banen jeg har vært igjennom er over og jeg står igjen med beina godt planet på bakken. Hadde det ikke vært for at klokka nærmet seg stengetid ville jeg prøvd en runde til i ziplinen.
Forever young
På vei mot bilen merker jeg en energi som sprer seg i kroppen. Det er en blanding av glede, adrenalin og mestringsfølelse. Eller følelsen av en dag med lek, som man også kunne kalt det.
Før tenningen vris om og bilen triller hjemover, finner jeg frem mobilen, scroller nedover spillelisten og setter på sangen jeg mener passer ekstra godt på en dag som dette - Alphaville med Forever Young.
