Tilbake til istiden

Fjellene våre er millioner av år gamle. De høyeste fjellene våre har stått støtt gjennom en tidslinje det kan være vanskelig å forstå. Høye tinder og dype daler. Vi lar oss lett begeistre av slike landskap, og flere og flere vil balansere på de høyeste toppene. De myke fjellsidene og mer anonyme dalene blir lettere oversett. Men her ligger terrenget ofte perfekt til rette for lange skiturer langs bekkefar og slake fjellsider. Og selv om snøen skjuler mange detaljer, kan den gjøre det lettere å se noen av de store linjene.

Nysgjerrig på terrenget

Vi spenner på oss fjellskia. Vi er ikke ute etter de tøffe nedkjøringene. Fjellskiene tar oss med på en annen tur. Et roligere tempo med tid til å se seg rundt. Studere landskapet. Snøen har for lengst dekket Dovrefjell med sin hvite kappe. Vårsola har tittet frem. Vi legger ruta langs naturlige søkk og far i terrenget. Hvordan har disse blitt til?

Vi vet at bekkene er så beskjedne at de kan ikke ha lagd dalsøkkene selv. Og noen flater følger terrenget på tvers av fjellsiden og danner horisontale striper i vinterlandskapet. Langranden stikker alltid frem som en ensom rygg, der den bukter seg på tvers av Grøndalen lengst øst i Lesja, på grensa mot Dovrefjell. En kjent og kjær formasjon som har gitt ly og gjemmested for reinjegere gjennom tusenvis av år.

Men hvordan har Langranden blitt til? Og når skjedde det? Ja, hvorfor er i det hele tatt terrenget blitt slik som det er?

Geologien gir svar

Geologisk kartlegging og forskning hadde sin spede start i Norge på 1800-tallet. Det store gjennombruddet for istidsteorien – forståelsen av at store deler av Nord-Euro- pa en gang hadde vært dekket av en sammenhengende isbre, kom på slutten av 1800-tallet.

I dag jobber forskere fortsatt med å kartlegge sporene og forstå virkningen storisen hadde på landskapet. Dagens forskere har hjelp av moderne dateringsmetoder, som C14-datering, til å forstå når isen smeltet bort på ulike steder, og hvordan den ene hendelsen ledet til den andre.

En som i dag jobber med å fordype seg i historien er en som selv er vokst opp med ski på beina i Nord- Gudbrandsdalen. Geolog Anders Romundset fra Lesja jobber hos Norges geologiske undersøkelse (NGU) i Trondheim. Hans fagområde er istidsgeologi og han har de siste årene blant annet kartlagt og datert nedsmelt- ingen av innlandsisen i Nord-Gudbrandsdalen.

Historien gir svar på fremtiden

Poenget med å finne ut av hva som har skjedd, er at denne kunnskapen kan brukes til å bedre forstå hvordan naturlige klimaendringer har virket på jorda. Dette blir brukt når det lages prognoser for jordklodens klima i fremtiden. I et så stort bilde er Langranden og landska- pet på Dovrefjell lokale, men viktige detaljer som viser forskerne hva som faktisk har skjedd.

– Store deler av Nord-Europa, Russland og Nord-Amerika og for den del New Zealand, Patagonia og Tasmania var dekket av isbreer under siste istid. Landskapene i slike tidligere glasierte områder har tydelige fellestrekk, slik at kunnskap fra Norge kan være overførbar for å forstå landskapsutviklingen også i andre deler av verden. Detaljer om hvordan og hvor raskt isen smeltet i Norge kan også brukes i modeller som spår fremtidsutviklingen i Antarktis og på Grønland, forklarer Romundset.

Rask nedsmelting

Da innlandsisen over Norge startet å smelte, skjedde det både langs kantene ved kysten og ved smelting av overflaten. Over Gudbrandsdalen, der isen hadde vært tjukkest, smeltet isen ned vertikalt. Dette formet landskapet vi kjenner i dag – isbreen skubbet masse og stein, smeltevann ble til store elver vi kan se spor etter også i dag. Brearmer demte opp innsjøer av smeltevann etterhvert som isen krympet ned i dalstrøkene. Innlandsisen smeltet enormt fort, forklarer Romundset.

Det er verdt å merke seg at tidsperspektivene er noe ulikt de fleste andres her – enormt fort vil si over en periode på knappe 2000 år. Men når det er snakk om flere kilometer med is som skal smelte, så blir det mye smeltevann på kort tid.

STRANDLINJER I HØYFJELLET

Skituren får med ett en annen dybde når en får vite mer om hvordan landskapet ble til. Langranden i Grøndalen øst i Lesja er et varig spor etter siste nedsmelting. En liten detalj i landskapet etter isens siste krampetrekning. Samtidig som isen formet Langranden, demte den opp smeltevann til en stor innsjø. Innsjøen gikk mye høyere i terrenget enn Langranden, den hadde sitt utløp nordo- ver, ned Svånådalen på Dovrefjell. Tydelige strandlinjer i fjellsidene og enorme, tørrlagte elveleier er spor etter denne episoden under nedsmeltingen.

I GAMMELT LANDSKAP

Fjellskiene gir fra seg en glidende lyd når de bryter snøen. Bindingen knirker. Vi vet nå at bekkefaret som samler opp den gode renna med snø skriver seg mange tusen år tilbake i tid. Bare at da var bekken mye større. Store elver av smeltevann fra isen har buktet seg frem både langs iskanten og under isen.

Brikker i klimapuslespillet

Mye skjedde altså med landskapet i perioden fra 12 000 til 10 000 år siden. Så har det skjedd svært lite etter at isen forsvant og fram til i dag. Vegetasjonen spredde seg raskt etter nedsmeltingen og stabiliserte land- skapet.

– Skred og flom er i denne sammenheng små og lokale hendelser, som gjerne kan være dramatiske for lokalsamfunn, men som er en liten detalj i historieboka til landskapet vårt, forklarer Romundset. I nyere tid er det nok vi mennesker som er ansvarlige for de største inngrepene i vår natur. Romundset forteller at de siste 12 000 årene har vært en svært stabil periode når det gjelder klimaet på jordkloden. Og vi må jo spørre, kommer vi til å oppleve en ny istid i vår levetid?

– Nei.

Svaret kommer kontant. Et menneskeliv blir forsvinnen- de kort i en geologs tidsperspektiv. Men han bekrefter at istida nok kommer tilbake, men den blir trolig svært forsinket på grunn av våre menneskelige bidrag til klimasystemet.

Fakta og data som Romundset og kollegaene hans henter inn, kan hjelpe med å få på plass flere brikker i puslespillet om klimavariasjoner bakover i tid, som også forbedrer vår forståelse av hva som måtte komme i fremtiden.